fredag 26. februar 2010

Kulturkukar og sovorne karar.




kulturhus



sulukrusl



urhuskul



ulurthusk



uhrtuklus



kulturkuk



KULTURHUS DEBATT SOM PERSONUTVIKLER.

Kulturhusdebatten har betydd meir for den lokale personutviklinga enn nokon kunne ane.
Kulturhusdebatten handlar like mykje om personutvikling som å dyrke det mangfaldige kulturlivet.
Det synest no som om det er rimeleg stor vilje til å einast blant dei folkevalde om at behovet for ein kulturhusdebatt i Flekkefjord er stort.
Vi registrear at kultursjefen i Lyngdal tek til orde for at det er nok store kulturbygg i regionen.
Her freistar kultursjefen å kuppe heile kulturhusdebatten til Lyngdal, han er redd for tevling, han er redd for at debatten i Flekkefjord kan gjera Flekkefjord til den leiiande kulturhusdebattantkommunen i heil regionen.
Nei, lat oss tvihalde på debatten. Folk som til dagleg ikkje bryr seg med anna en kiloprisen på rekene og om det er kald nordatrekk på Lundsen byrjar å bli kulturhusdebattantar. I mitt stille sinn set eg navn på dei, Collet, Wergeland og Ibsen. Kulturhusdebatten får menig mann til å lyfta nasa or mottingjen, dei bles møkalukta or naseborane og byrjar å debattere, plassering og innhald, behov og kostnadar. Dei vert kulturkukar. Dei vågar og meinar. Nokre bles seg opp til mest dobbel storleik, spradar rundt og debatterar, nokre på pure f.. skulle eg meine.
Nokre pratar om posisjonar og bykamp. Andre om ubrokelege folkvalde og andre let seg irritere over redaktørar som tek side i saka.
Det vert bra når huset ein dag står der, blankpussa og fint. Men ikkje undervurder verdien av debatten. Ein god debatt er eit halvt kulturhus.

torsdag 25. februar 2010

Framfusne karar. Dag 8-24


Etter ei vekes tid utan sigarettar tek apatien over, tvingar viljen i kne. Slik går dagane utan gnist og vilje. Dagane flyt viljelaust av garde som ei not durgande full i sild, i storm frå nordvest.


Det er gjerne no eit må bryte, ta ein blås for å kjenne at ein lever. Eller kanhende er det andre hendingar som får blodet til å flyte i årane igjen.


For min del vakna eg til live på veg til Stavanger. Etter å ha gått rundt som ei løpseræv og gomla på alt ein kan få i seg i ei vekes tid, vart svolten og apatien avløyst av eit befriande sinne. Eg var som tidligare nevnt på veg til Stavanger i bil, eg var ei løpseræv og hadde meg eit myllja beskje, ei pylse med bacon og ertestappe. Eg sat å maula på pylsa, gira, tok eit drabeleg tugg og var klar til å flekke forbi nokre semi trailarar i krabbefeltet som sakte kraup nærare. I det samme eg trykkjer gassen ned hender det. Ein Audi kjem opp på sida av meg, myrkeblå audi, inni sit eit par solbriller. Medan han ligg side om side strekkjer han ut fyrst ei hand og så ein finger og så er han forbi. Hjarta byks og hovudet svartnar. Fyrst prøver han å drepe meg og so gjer han meg skulda. Eg trykkjer klampen i bånn og prøver å fylgje.


Mannen er åpenbart galen, han køyrer forbi semi trailarane på begge sider, høgre , venstre. Han køyrer forbi i svingar og over bakketoppar. Eg ligg nokre hundre meter bak, i det eg finn fram kamera for å filme tokjevelen misser eg pylsa og får i same snuen ertestappe på gensaren og på rattet. No svartnar det heilt. Fyren må på straff. Han køyrer hardt. Møtande bilistar skvett utav veien medan dei blinkar med lysa og tutar. Eg knipsar desperat eit bilde. Eg veit det er langt hald, men det er siste mogleik. Han forsvinn av synsranda og er vekk.


Eg vrenger bilen inn på ein busshaldeplass, tek opp kameraet, zoomar, PX 49400. No har eg slakjen. Eg sler med skjelvande hand naudnummeret, og får svar med det same. Eg legg fram saka og tillet meg å komme med råd om kor vegsperringane best vil fange slakjen i Audien.


Politekjeringa seier at dei ikkje kan rykkje ut på eit slikt grunnlag, og ho nyttar med det same høve til gje meg ein muntleg advarsel for å ta bilete medan eg køyrer. Eg legg på utan fleire dikkedariar. Eg svel tungt og lenge. Freistar å ta det med det gode og kører roleg vidare. Men audmjukinga svir som rabarbra i ei kyrarau.


Etter ei lita mil skjer det, audien står parkert på ein rasteplass, slakjen står og røyker. Min røyk tenkjer eg i eit svakt augonblink, Her må eg ta lova i eigne hender. Naudverge, han har prøvd å drepa meg fleire gonger.


Eg vrengjer bilen inn på rasteplassen, stoppar og byks ut. Slakjen kjenner meg igjen og han legg på tan mot bilen. Han set seg i bilen i det eg tek han at. Han brøler, eg brøler. Eg kan høyre at han er austa i frå so da er ikkje lett å få tak i kva han ropar. Han er ikkje lett å få tak i heller, han ligg på rygg i bilen og sprelar og sparkar. Han er sleipare en ein ål i ei bytte med snått.


Han treff meg med eit spark rett over nasen og eg dett brølande på rygg, og før eg kjem meg på beina at er han vekke. Eg blir ståande å brøle i veikanten ei stund før sinne gjer seg.


Det er då eg kjenner det, røykesuget er vekk.


mandag 1. februar 2010

Dag 7. Eit merakels.


Er det slik at eg er heilt plitt mo aleine om å sjå kor gale det står til?
Er det slik at heile kommunestyret er noken sorpehøne so vasa rundt utan å sjå noke anna enn nasa framføre seg ?
Flekkefjord, ein nydelig liten by, med eit landskap som er nærmast som vestlandsk å rekna og eit klima som er tilnærma sørlandsk.
Kvifor har ikkje vi kulturhus ? Kvifor har ikkje vi digital kino eller gangbru over elva ? Er det fordi vi tjenar for lite og ikkje betalar skatt ? Nei. Er det fordi vi i motsetnad til andre ikkje betalar eigedomskatt ? Nei det stemmer heller ikkje. Er det fordi Sfo og barnehage er gratis, eller er sosialtakstane rause ? Nei.
Kva kan då grunnen vera. Er det dei folkevalde som ikkje kan eller vil gjera jobben sin ? Ja slik må det vere. Ja ikkje berre dei som sit no. Nei elende rekk nok lenger attende.
Ein flokk halselause kyllingar utan visjonar som går rundt og brekar ulna kvede som dei har fått av sentralstyra sine.
Nei no må vi sule opp, rykke styggedommen opp med rota. Still til valg i 2011, utan å vere tyngd under sentralstyrte partiprogram. Lat oss bruke den gode vilje og sunt vet. Det burde ikkje vere så vanskeleg å opne augene på folk utan vidare åsevese. Lat oss ekse til kamp mot pampevelde
som har fått so bort i hendeløysa mange mogleikar til å vise at dei duger.

Dag 3-6. Føling i fjæra.

Arve Tellefsen og resten av det ypperste av musiker fiffen mobilisar alt og arrangerer konsert til inntekt for Haiti. En helaftenskonsert. Bravissimo. Bravissimo for pokker. Her står overbetalte, overeksponerte musikarar og fortel om kor utruleg bra det kjennest å bidra til å hjelpe dei stakkars Haitianarane. Kor godt det kjennes å bruke sin virotous til å gjera ein forskjel.
Dei trehundretusen kronene som blei samla inn gjer ingen forskjel. Inntektene vert nokså små når bilettane ikkje er statssubsidierte. Fela til Arve kostar meir enn heile aksjonen der benkeradene er fyllt opp heilt til siste rad er istand til å samle inn.
At arrangørar og musikarar står å smiler sine feite smil og blunkar med dei store sjølvgode augo sine mot kamera. Fy for pokker. Røykeslutt nervane mine smell rett av, det same gjer fjernsynet. Eg ringer Haiti telefonen og gir to hundre kroner til. Det er ikkje meir enn eg normalt røyker på eit par dagar. Hjelper det ? Veit ikkje. Er fortsatt så eitrande inn i innste forbanna.
Å sjå dette innslaget med musikarar kledd i kjole og kvit, fiffepublikum som sit på dei feite sjølvgode sosialdemokratiske rumpene sine og klappar halvhjarta , like etter å ha sett innslaget av foreldrelause born kidnappa av amerikanske sektmedlemmer.
Eg kjennar nikotinsuget ta tak og sinnet hentar krefter heilt nedanfrå, frå kjellaren djupt der nede som det alltid brenn. Eg tar føling i fjæra.
Arve din jævel. Byt bort fela for ku.

torsdag 28. januar 2010

Dag 2. Holkeføre.

Depresjon, abstinens og holkeføre.
Det må vere noke slikt som 12 timar utan sigarettar.
Eg stod opp, åt frukost, og gjekk ut. Då kom smellen, lysta, suget.
Eg gjekk frå å vere normal til kadaver på under eit minutt.
Det må vere omlag 200 meter til kontoret, omlag så langt det tar å ta ein sigarett.
Det var tre minus og holkeføre, eg kraup på sida, eg kraup som ein makk, åla meg over grøftekantar.
Eg forbanna røykelov og statsrådar. Eg kraup som ein olm okse, spidda og såra. Gje meg nådestøtet brølte eg når folk gjekk forbi og såg skremde ned på meg i den frosne rennesteinen.
Eg låg der på ryggen i fer med å gje etter for suget. Eg kika på stjernene som var i fer med å bleikne, månen på veg ned. Då fekk eg styrke. Eg kom i hug Bjarne Håkon Hansen.
Svikaren, politikaren og rådgjevaren.
Når eg kjenner etter, trur eg at dette er helvete, kvar fiber i kroppen skrik etter nikotin. Eg er ein junkie. Bjarne Håkon forstod slike som oss. Det vil sei før han vart rådgjevar, dobla lønna.
No er vi atter fanga mellom profitørar og moralister. Ingenting skjer, ikkje ei debatt eingong.
Kom tilbake Bjarne Håkon, vi treng deg, vi i rennesteinen. Vi som kryp på sida på holka.
Kom tilbake Bjarne Håkon din jævel.
I forbannelsen kjem eg meg på beina, abstinensane tar pause. Angsten for neste rie sit att.

onsdag 27. januar 2010

Dag 1. Kuklemeister.

Når mora di seier "stå på" Anne, so veit ikkje eg om det tyder på om ho er noko smartare enn deg. Du må forstå at det du gjer kan samanlignast med å sette seg ned i ei maurtue innsmurt i Underdalsost.

Eg legg meg flat og gjev deg rett i mykje av det du seier og skriv,men...
Det er ikkje ein kostymekoloni styrt av hampehove du legg deg ut med.

Du legg deg ut med hardbalne karar kledd i bunad frå innerst til ytterst, med partibokja i orden , væpna med jantelov og ein uvilje av jarn mot å ta ny innsikt til seg.



Her i sommar var vi heime i Dalsfjorden, det regna sidvomma trollkjeringa dag etter dag.
Kona mi var ein tur på bokhandelen og hadde kjøpt ei reisehandbok om Sogn og Fjordane.
Her var det bunadar og geiter, ferjer, fjord og fjell.All tekst var på tre språk. Resteuranter som var nevnde heitte ofte noke med grill. Heile boka var ei turistfelle. Regnet ausa fortsatt ned. Kona mi spurde om eg ikkje kunne komme opp med eit reisemål i mitt eige heimfylke. Eg tenkte ein dag eller to og gav ho valet mellom klosteret på Selje eller Urnes Stavkyrkje. Ho valde Stavkyrkja.
Eg pakka korga med champagne og ost. Vi køyrde til Solvorn og kjende oss straks som turistar, men det var ingen stad å bruke pengar. Vi var på visning i eit nydelig lite hus og fekk høyre at
Solvorn hadde dei stivaste bustad prisane i heile Sogn og Fjordane. Ikkje rart det når det ikkje er noko anna å bruke pengane på.
Så slo vi hel resten av ventetida før ferja kom med å lese på ein bauta om den store hungersnauda blant kyr og sau i bygda i svelteforingstida.
Endeleg ved stavkyrkja fekk vi kjøpt oss nokre bær og eit glas saft på ein gard. Vi såg kyrkja og gjekk langt opp i lia øve. Der drakk vi champagne og kunne nyte utsikta av snødekte fjell og ein spektakulær bregrøn sognefjord.
På heimveg tok vi turen innom stavkyrkja i Kaupanger, og dei Heibergske samlingane, begge stengde for dagen. Her stod vi blant amerikanarar og japsar og vi stotra fram unnskyldningar på framande mål. Vi anbefalte dei å kome attende om nokre år når infrastrukturen var bedre utbygd. Dei måtte forstå att det tok nokre år å komme på beina etter kommunismens fall. Dette var ein unnskyldning dei lot til å forstå. Eg synest du er litt stivnakka når du forventar at Firdaredaktøren skal la ein slik mogleik som denne gå frå seg. Eg vil tru at du står for dei høgste opplagstala sidan overskrifta "KU FLOGEN HEIM LUFTVEGEN" tidlig på 90 talet.

Metaforane dine er fine, velfunderte og veldreia. Men for Firda har dei større sprengkraft framstilde som provokasjonar og hets. Firda har etter mi meining hatt ei analytisk evne og vilje som Sundag Sundag. Redaktøren framstår som ein konvensjonell storbolsar, ein kuklemeister.
Då har eg heldt røykesuget vekke i lita stund og trykkjer publiser innlegg.

Stå på Anne.